Reaksjon på operasjon

Neeeei, du trenger ikke krykker…. Kjøre bil? Etter et par dager går det fint..

Med de ordene klingende mellom ørene humper jeg meg fra poliklinikken – dagkirurgi faktisk, og ned i foajeen for å vente på min kjære som kjører frem bilen.

Det gikk jo fint 🙂 Masse lokalbedøvelse i foten og reseptbelagte piller som ligger klare hjemme. Null stress… trodde jeg.

Kvelden gikk greit, ikke bra, men greit. Natten ble tilbragt på sofaen i stuen – ingen mulighet til å komme meg opp i 2. etg. I løpet av natten satt smertene inn, å herrejemmini å vondt. Jeg hadde ingen mulighet til å småhinke rundt i huset, krykker måtte fremskaffes og det raskt. Min kjære ble satt på saken, men først måtte jeg få i meg smertestillende.

Det første døgnet var hinsides vondt… Og da det ikke ble bedre måtte fastlegen kontaktes, her var det bare å øke medisineringen – for jeg skulle ikke ha vondt! Da var iallefall vi enige.

Kjøre bil etter et par, tre dager…. Tror ikke det.

Da smertelindringen var kommet på et litt bedre nivå føltes det bittelitt bedre. Men er det mulig da, at et lite inngrep (Hallux ridigus) skulle være såå til de grader smertefullt…. Ja ikke vet jeg.

De sterkeste tablettene varte et par døgns og etter fastlegens anbefaling fortsatte jeg med paracet/ibux. Føler at det hjelper litt – tar toppene liksom, men det er jo fremdeles vondt… 13 dager etter i dag.

Foten er nå en ting, men det er tydelig at dette har tatt knekken på hele meg. Formen og energinivået er helt på bunn. Jeg er godt vandt (kan man si det?) med smerter grunnet ødelagt nakke, Fibromyalgi og M.E. Jeg har god trening (over ti år) i å håndtere tunge, vanskelige og smertefulle dager. Jeg kjenner godt på kroppen når jeg har strukket strikken for langt, og vet at jeg må ‘betale regningen’ etterpå. Alt det er på en måte greit – dette er kjente problemstillinger, kjente vondter osv. Men nå, dette her. Har alle det slik i ettertid? Skulle ikke tro det iom jeg fikk de beskjeder jeg fikk….

Så da tenker jeg; har dette inngrepet og smertene da lokalbedøvelsen ble satt (oh My god å vondt det var) trigget noe i kroppen som fra før er ‘helt på tuppa’ når det gjelder stress og ytre påvirkninger?

Uansett, det er fortsatt vondt – jeg er litt oppgitt, ville heller ruslet en tur i det fine høstværet enn å sitte med foten høyt og hinke rundt i stuen.

God høstferie alle sammen – den starter vel opp i løpet av de(n) neste uke(ne). 🍁🍃🍂☀️

Stingene skal tas i morgen, får høre da om dette er vanlig, eller om jeg er ekstra ‘hårsår’.

Tankeoverføring – Ja takk

Jeg satt nettopp og leste bloggen til en kjær venninne og så tenkte jeg at nå er det på tide at jeg skriver en liten hilsen tilbake til deg – per sms. Hun som jeg har bl.a. M.E, men hun sliter med mye mer enn det. Og jeg har vondt av henne. Og så er jeg litt ute å kjører selv om dagen så det er ikke mye energi her heller i øyeblikket. Da jeg sitter der og skriver til henne tenker jeg at dette var egentlig et passende innlegg i bloggen min, for det er ofte slik jeg tenker;

Hei kjære deg, Jeg leser bloggen din hver dag og tenker i mitt lille hode at jeg prater med deg. Men det gjør jeg jo ikke 😔 du ‘prater’ med meg – men jeg gir ikke noe tilbake 😔 Tankene mine har ikke kraft nok til å komme inn i hodet ditt. Tenk om jeg kunne sende tankene mine til deg, da visste du at jeg tenkte på deg og så kunne jeg fortelle deg det jeg tenkte på der og da, før jeg forsvinner inn i mitt eget lille hode fylt med kaos og til tider rot, stress og selvpåført mas. Jeg tenker på deg – ikke bare når jeg leser bloggen din, men flere ganger i løpet av dagen også. Vil du skal vite det 😊

Dagen derpå…

Etter en meget hyggelig, sosial og vellykket helg er det ekstra tungt å kjenne at kroppen absolutt ikke makter noen ting. Den vil bare gå i hi.

Jeg priser meg lykkelig for gode venner og for at jeg fikk ta del i bursdagsfeiring og middagsselskap og er kjempefornøyd med at alle fikk deltatt i alt som var planlagt. Så får det heller være at ingenting skjer i dag.

Energien min kommer tilbake, det er jeg sikker på, ikke fullt så sikker på når, men men. Jeg har bestemt meg for å ikke bruke noe av den på anger og fortvilelse over tomt batteri. Jeg vil Bare kose meg over at helgen var vellykket 😀 så får resten bare vente 😉

Riktig god uke til alle der ute – bruk energien fornuftig.

Tenk positive tanker – så godt det lar seg gjøre 🙂

Jeg er her nå!

Så enkelt og så vanskelig.

Jeg pleier å si; jeg er her, nå, i dag! Jeg tenker på akkurat nå, hva skjer nå, akkurat i dette øyeblikk. Her jeg er nå, i dag! Hva som var i går er ferdig, jeg kan ikke endre på noe av det som ble sagt eller gjort. Dagen i morgen vet jeg ingenting om. Jeg har en kalender som forteller hva som skal skje – hva som må skje, hvor og når. Men er jeg der, orker jeg, kan jeg, klarer jeg, må jeg? Jeg vet ingenting før jeg er der. Og det kan jeg gjøre så lite med akkurat nå. Ikke vil jeg bruke energi på å gremmes over alt som ikke gikk slik jeg ønsket i går, eller dager og uker før heller. Så bortkastet energi. Jeg vil bruke den energien jeg har akkurat her og nå.

Det er ikke alltid det lureste jeg gjør, å være og leve og bruke energi akkurat nå, men det er slik jeg ønsker å gjøre det. Jeg vil ikke sette begrensninger for meg selv, når det stopper så stopper det, når jeg ikke har annet valg enn å legge meg ned. Jeg pusher meg selv, alt for mye og alt for ofte. Jeg nekter å gi meg før jeg ikke har annet valg. Jeg vil være med der det skjer noe for og med barna, jeg vil være tilstede i deres liv og aktiviteter. Så får det heller koste meg energi, slik at jeg ikke har noe igjen etterpå. Men jeg har en god følelse, jeg var der, jeg så, jeg hørte, jeg tok bilder og filmet. Jeg deltok, jeg bidro – jeg var tilstede og vi delte en opplevelse. Det er en god følelse 🙂

Akkurat nå gjør jeg noe for meg selv – det er sinnsykt deilig 😀 Jeg forsøker lese igjennom diverse blogginnlegg, kommentere, kose meg, tenke, skrive, nyte en deilig kopp kaffe. Jeg er alene hjemme – så godt det er innimellom. Barna er på skolen, mannen er ute og jeg har huset for meg selv. Helt stille er det ikke – vaskemaskinen går, men det er også alt. Støvdottene får fred i dag – det samme får skitne vinduer (som ikke kjenner min hånd så godt – der trår mannen i huset til når det er for ille) dropper å skifte på sengene, de klarer seg en dag til. Men rent tøy det må vi ha – stor takk til vaskemaskinen som gjør det meste selv 😉

Jeg lever NÅ, jeg har det godt NÅ, jeg koser meg NÅ – jeg har ro i kroppen og senkede skuldre. Deilig 🙂 Best av alt; jeg har ikke dårlig samvittighet for alt jeg burde gjøre – som forblir ugjort ;-p

Jeg vet at ettermiddagen og helgen blir energikrevende på mange måter derfor nyter jeg stillhet og ro i dette øyeblikk…. Kjenn på det du også; stillhet, fred og ro ❤ Så deilig……

Hva jeg har…

Alt jeg har;

Jeg har ME, og jeg har andre ting.

Jeg har en familie, jeg har to barn, jeg har en mann.

Jeg har en kranglete kropp, jeg har et susete hode, jeg har en god del smerter, jeg har alt for ofte hodepine, jeg har endel vondt’er og au’er her og der.

Jeg har en jobb og jeg er ufør.

Jeg har en jobb. Jeg er heldig som har en jobb. jeg har kolleger som jeg bare ser innimellom fordi jeg arbeider hjemme.

Jeg arbeider hjemme – heldigvis.

Jeg arbeider hjemme – dessverre, så slitsom å ha jobben ‘rundt deg’.

Jeg har en jobb – jeg tjener litt ekstra og bidrar til bedre familieøkonomi.

Jeg har en jobb – og sliter meg ut (for det meste).

Jeg har en familie, som fortjener en bedre og friskere meg.

Jeg har en mann, som er enestående som holder ut med meg.

Jeg har to barn, som ikke kjenner en friskere utgave av meg.

Jeg har et hode fyllt av tanker, gode og dårlige.

Jeg har en kropp fyllt av vondt’er plager og besvær.

Jeg har et hode, som på en god dag fungerer temmelig godt.

Jeg har et hode, som for det meste sliter med tåke og frustrasjon og jobber sakte.

Jeg har en jobb som er en velsignelse når man tenker økonomi.

Jeg har en jobb som er som en forbannelse når man tenker på hvor mye energi den krever og hvor lite det er igjen av meg når jeg er ferdig.

Jeg har en familie, jeg har et ansvar og jeg har en jobb som gjør at jeg kan ta det ansvaret.

Jeg er heldig. Ja det er jeg faktisk.

Jeg klarer ta vare på jobben min – selv om det koster meg mye.

Jeg gjør så godt jeg kan for å ta vare på mannen og barna mine.

Jeg sliter meg ut fordi jeg gjør dette.

Men hva om jeg ikke gjorde det, ville jeg hatt mer energi, ville jeg vært friskere, ville de hatt det bedre?

I will take care of me for you, if you will take care of you for me – Jim Rohn

 

Slapp av…

«Kan du ikke bare legge deg litt tidligere?» Hørt den før? Eller hva med «du må slappe av, legg deg og hvile!» Det finnes mange av disse i forskjellige varianter. Alt er velmenende ord og ikke vondt ment, iallefall her i huset. Men, det er så vanskelig å forklare at det hjelper meg fint lite. Jeg blir ikke bra eller bedre av å legge meg tidligere om kvelden, jeg blir ikke bra eller bedre av å legge meg for å sove. Jeg sover nemlig ikke – jeg sover veldig dårlig. Og jeg er kjemperedd for å legge meg ned i tilfelle jeg ikke kommer opp igjen.

Når det er sagt, jeg legger meg til normale tider om kvelden, og jeg står opp sammen med barna om morgenen. Jeg vil være der – jeg vil være med – jeg vil være tilstede i deres liv – så godt jeg kan.

Men jeg sover dårlig – jeg sover lite,

Og jeg legger med ned midt på dagen, når jeg ikke klarer annet – men det sitter langt inne, det er vanskelig. Jeg vil og jeg ønsker, men jeg får det ikke til…

Slapp av! Jeg forsøker det, hele tiden. Jeg vet jeg stresser, jeg vet jeg maser, jeg vet jeg er slitsom – men det går ikke, jeg klarer ikke. Kroppen er i helspenn, jeg har lyst til å legge meg ned og skrike – få ut dette  monsteret av min kropp, av mitt hode. Jeg vil ha MEG tilbake. Jeg vil fikse alt, jeg vil beholde roen, jeg vil takle det som kommer. Jeg vil ikke være så stresset, jeg vil ikke være så siten, jeg vil ikke være den sure. Jeg må bare lære å slappe av, stresse ned…

Det er ingen rundt meg som stresser meg, de tar hensyn så godt de kan, det er jeg som stresser meg, det er jeg som må slappe av. Og det er en evig prosess. Om dette hadde vært en kamp ville jeg ligget under, langt under. Jeg forsøker stoppe opp, jeg forsøker puste ut – langsomt og rolig, jeg forsøker stenge verden ute så jeg har stillhet. Jeg forsøker finne balansen, roen og beherskelsen. Og så, så ber jeg om unskyldning fordi jeg fyker opp, fordi jeg ikke hører hva som blir sagt, fordi jeg misforstår, fordi jeg prøver for mye, snakker for mye, styrer for mye….

Men jeg vil så gjerne, jeg vil alt for mye, jeg har ikke gitt opp, jeg ønsker å klare, fikse, orke, ordne, smile, le og LEVE.

Dagen lille….

Grant me the serenity to accept the things I cannot change,  the courage to change the things I can, and  the wisdom to know the difference – niebuhr

Snill og flink pike

Helt fra vi er ganske små føler vi glede ved å høre «det var snill pike», eller «det var flink pike», er du gutt/mann hørte du sikkert det samme, det var en snill gutt, eller en flink gutt. 

Alle ønsker vel å være snille, snille mot de vi har rundt oss, familien, de vi er glade i, ja snille mot alle andre. Men hva med oss selv? Skal vi ikke være snill mot oss selv også? 

Vi vil gjerne være flinke også, flinke på skolen, flinke på jobben, flinke til å holde orden i hus og hjem, flinke til å oppdra barn, flinke til å hjelpe andre, flinke til å bidra, flinke til alt egentlig. Men er vi flinke til å ta vare på oss selv?

Jeg vet at jeg får stryk karakter når det gjelder begge deler – være snill og flink mot og med meg selv. 

Etter at jeg ble syk for 9 1/2 år siden – herregud er det så lenge siden – har jeg gått mange runder med meg selv. Det tar tid å akseptere at man ikke er den man ‘var’. Du må lære å godta deg selv på en helt annen måte, innse at du reagerer anerledes, at du løser oppgaver og situasjoner på en helt annen måte enn tidligere. Innrømme for deg selv at dette er vanskelig. Du må senke skuldrene, senke kravene du har til deg selv. Innrømme at saker og ting er vanskelig akkurat nå. 

Jeg var en jente som ‘fikset alt’. Jeg tok i mot arbeidsoppgave, etter arbeidsoppgave på jobben, ingen oppgave var for stor, for omfattende eller krevende. Gi det til meg, jeg fikser det! Jo flere jo bedre. Jeg sjonglerte tre-fire jobber på en gang, jobbet mer enn full stilling på dagtid, og sto på med ekstrajobber og verv på kveldstid. Kanskje ikke det smarteste jeg har gjort i livet, men nå ble det engang slik. Multitasker av de helt store – null problem. Fikset alt

I barne- og ungdomsårene var jeg den snille, den flinke den lydige jenta. Hun som aldri turde si nei, som ikke protesterte da ting føltes urettferdig og ansvarsbyrden for stor. Hun måtte jo være snill, være flink, fikse alt. Være barnevakt for mindre søsken, ta husarbeidet og hjelpe til hjemme. Gjøre lekser, gå på trening og jobbe ved siden av. Være flink – klare alt. Og slik fortsatte det – til det sa PANG.

Rart det der å plutselig ikke ha noe energi, ikke ork eller lyst til noen ting. Enda vanskligere er det når du har såå inderlig lyst til å gjøre det ene og det andre. Men så har du ikke energi til å begynne å tenkte på hvordan du skal gjøre alt du har lyst til. Tankene som først virker så oppløftende og spennenede, moro og interessante blir med et triste og nedslående. Du har ikke kraft til engang å begynne. Det blir med den første spede tanken, og ender med skuffelse. Skuffelse for deg selv, du klarer ikke, du orker ikke, du makter ikke. Igjen har du sviktet, du er ikke flink, ikke flink i det hele tatt. Du gjør jo ingenting – ikke engang for din egen skyld.

Snill da, snill kan man vel fremdeles være selv om man ikke har krefter og ork. Eller kan man det? Jo da, snill kan man være. Fremdeles forsøker jeg å gjøre så godt jeg kan for de jeg kan. Jeg er fortsatt en snill pike (eller kvinne om du vil). Er snill mot de jeg møter, de jeg er glad i og bryr meg om. Blid og hyggelig så godt jeg kan, hjelper til når jeg har ork til det. Føler jeg svikter når jeg ikke har energi, men jeg har ikke valgt bort å hjelpe. Jeg forsøker til det ikke går. Men snill er jeg – mot andre. Men ikke mot meg selv. Det er fremdeles vanskelig. 

Først de andre, og så er det tomt. Jeg har ennå ikke lært å være snill med meg selv. Det er ikke noe igjen til meg. Det er for mange ting som venter på meg, venter på at jeg skal være flink og få ting unna, få ting til å skje. Noen av tingene er for meg, men først for de andre….

Men vet du hva, denne bloggen – den er for min egen skyld ❤

Speak Now…

Speak now… Ja det var det da, tal nå. Men så gjelder det å ha noe fornutfig å si – kanskje ikke hver gang, men oftes. Som så mange andre har jeg sikkert mer enn nok på hjertet, mye som ønskes deles, luftes, fordeles, tømmes og ikke minst få en tilbakemelding på. En bekreftelse, en bekreftelse på at noen har hørt hva du sier, virkelig hørt deg. Ikke bare nikket for å si ‘joda jeg hører hva du sier’. Virkelig hørt akkurat hva du forsøker formidle, hva du ønsker å dele av innerste tanker, bekymringer, gleder, sorger, drømmer og minner.

Alt for ofte skjer det at man rett og slett blir avbrutt i det man forteller noe, man blir avbrutt fordi ‘mottaker’ plutselig kommer på noe de vil fortelle, de ble minnet på en historie de vil dele med deg.  Dermed forsvinner ditt øyeblikk, og samtalen har snudd.

Jeg vet at jeg også har en jobb å gjøre her; holde munn., være stille og la andre si det de har på hjertet, kanskje de neste gang har tid, og lyst, til å høre på meg.

Men når man ikke har noe å si, ikke har noe å dele, ikke ønsker å si noe, ikke ønsker å dele sine tanker, hva da? I selskap med andre mennesker, fremmede og ikke fullt så fremmede bør man ha noe å bidra med, få samtalen i gang, holde samtalen i gang, unngå pinlig stillhet. Det er ikke alltid jeg klarer det, klarer å si noe, klarer å finne på et samtaleemne, det er helt tomt, stillhet, jeg har ingenting å prate om. Ikke fordi jeg ikke har lyst, eller vil, men rett og slett fordi jeg er tom. Tom for kraft, tom for energi, tom for alt egentlig. Jeg vil bare synke ned og forsvinne, være en tilhører, fremdeles interessert og opptatt av de rundt meg og det som skjer. Jeg  ønsker bare mest av alt å få være i fred. Være i fred for alt og alle, bare være tilskuer. Uten å føle at det er feil, uten å føle at man burde gjøre noe. Bare være i fred, være i stillhet, hente meg inn, bli litt glemt. Glem meg litt – la meg bare være her, tilstede, uten å bidra, uten å måtte gjøre noe. Jeg kommer tilbake, jeg har ikke gått min vei, jeg trenger bare en pause, pause fra lyd, pause fra lukt, pause fra lys, pause fra inntrykk. En boble hvor bare jeg er – i stillehet, alene.

Men jeg kommer tilbake, når jeg er klar – vent på meg…..