Sinne – ikke sinnet, eller kanskje begge deler ;-)

Jeg kan bli såå sint. Så inderlig sint. Ikke helt ubegrunnet, men så fullstendig ut av proposjon. Sinnet mitt henger ikke sammen med grad av irritasjon eller fortvilelse eller hva det måtte være – jeg blir bare såå sint. Lynende forbanna!

Det er vanskelig å  kontrollere også, ikke at jeg går løs på folk, men jeg fyrer av – eder og galle 😦 Berettiget sinne antagelig, men jeg trenger ikke reagere så ekstremt som det jeg føler at jeg gjør. Det er ikke noe filter – det bare renner ut… Så sint, så sint, så sint.

Det roer seg etterhvert, men da er jeg så sliten, så veldig sliten. Og så fortvilet, har bare lyst til å gråte. Og så er jeg så lei meg etterpå – lei meg for at jeg mister kontrollen til de grader, lei meg for at jeg banner (uff og uff) og lei meg for at jeg tar helt av – klikker. Hvorfor blir jeg så sint? Normalt sett burde jeg vært lettere irritert eller oppgitt men ikke fly forbanna!

Det skal ikke mer til enn en telefonselger…. Har blokkert meg for telefonselgere siden tidenes morgen, men det skjønner ikke de, så de ringer – uansett og nesten til alle døgnets tider. Jeg klager til Forbrukerrådet (eller var det ombudet?) Iallefall, skjema ligger på nett, bare å fylle ut og sende inn. Og det gjør jeg… Jeg har lært meg å blokkere samtaler fra diverse oppringte nr, ja jeg kan gjøre det på min iPhone – glimrende innretning. Så de ringer kun en gang fra samme nr til meg… men jeg blir jo så sinna etter at jeg har lagt på – herrejemmini så sint jeg blir. Skjønner? Greit nok at man kan bli irritert over plagsomme telefonhenvendelser, men å klikke helt er vel unødvendig?

Phu, det var dagens lille – ps! vær glad jeg ikke skrev noe i går – da var jeg sint da, på rutebussen som ikke kom når det skulle – slik at min eldste ble sittende alene på holdeplassen i nesten en time 😦 Jeg hentet selv til slutt slik at hun kom hjem og inn i varmen.