. Jeg er akkurat slik, hjelper gjerne til. Rydder av bordet i selskaper. Hjelper til her og der.
Jammen, jeg kan ta det, la meg gjøre det, det går fint, jeg kan ta det, bare gi det til meg. Resultatet er at jeg føler at jeg alltid gjør alt – for andre. Jeg får dårlig samvittighet dersom jeg f.eks leser avisen og mannen min støvsuger – om jeg ikke rydder eller gjør noe annet ‘viktig’ blir jeg stresset og utilpass dersom andre rydder eller lignende. «Sitt ned og slapp av», «du må ikke gjøre noe hele tiden. Sitt og kos deg litt….. » Men det klarer jeg ikke….. Uansett hvordan formen er… Jeg må ‘hjelpe’ til. Hvorfor det? Hvorfor føler jeg alltid at jeg må bidra?
Kanskje kommer det fra barndommen – frykten for kjeft fordi ting ikke var ryddet, redsel for at noen – mamma – skulle bli sint på meg for ett eller annet. Jeg ryddet, vasket, vasket tøy, la vekk tøy, tørket støv og støvsugde, passet mindre søsken, lagde middag, hentet i barnehage, var barnevakt – ‘mini mor’ egentlig. Og jeg var ikke gamle jenta heller – det var vel slik fra jeg var 10. Ble voksen ganske fort… Og fortsatte å rydde og passe på venninner når vi var på fest i ungdommen, passet på når man etterhvert dro på byen, tok mye ansvar på jobben, overtok alle kjedelige og store jobber som ingen andre ville ta – gi det til meg, jeg fikser det….
I dag begynner jeg å rydde om ting er vanskelig, om jeg er sint eller lei meg så rydder jeg gjerne på kjøkkenet. Må ha det ryddet, alt blir bedre om det ikke er rotete…. Helt vilt!
Og det er sjelden eller aldri rotete her – det sitter mellom ørene det er helt sikkert. Jeg kjenner at jeg blir mer klar over ting etterhvert som jeg leser innlegg og artikler jeg finner her inne. Jeg kan si jeg får bedre kunnskap om meg selv, min væremåte og mitt reaksjonsmønster. Så gjenstår det bare å ta lærdom av det.
Flink pike 