Kanarifuglen i kullgruven

Følger spent med…

De Bortgjemte

«For too long, we’ve let others tell our story.»

Jennifer Brea i Huffington Post, 20. november 2013.

Da en 31 år gammel doktorgradsstudent fra Havard ble alvorlig syk med ME/CFS, bestemte hun seg for at hun i alle fall måtte få det til å bety noe. Nå har hun vært portrettert på ABC News og Al Jazeera. Hun har skrevet for Huffington Post og blitt intervjuet på den innflytelsesrike nettsiden TED. I løpet av en måned samlet hun inn over en million kroner gjennom crowdfunding på nettsiden Kickstarter for å lage dokumentarfilmen «Canary in a Coal Mine» som skal handle om ME.

Tittelen er et uttrykk som stammer fra den tiden da gruvearbeidere tok med seg kanarifugler i bur ned i kullgruvene. Kanarifuglene var ømfintlige for giftige gasser, så hvis fuglesangen sluttet, betydde det at det var fare på ferde for arbeiderne. Nå blir uttrykket brukt om noen som sender et varsel om fare…

Vis opprinnelig innlegg 1 221 ord igjen

Jeg må holde på…(et dikt/en sang jeg laget en dag det var veldig tungt å være meg)

Jeg må holde på

Jeg må holde på

Morgen, middag, kveld og natt

Jeg må holde på

 

Jeg må holde på

Jeg må holde på

Aldri er det fred å få

Jeg må holde på

 

Jeg må holde på

Jeg må holde på

Ikke er det hjelp å få

Jeg må holde på

 

Jeg må holde på

Jeg må holde på

Ikke tid for pause nå

Jeg må holde på

 

Jeg må holde på

Lese bok og slappe av

Klarer jeg ikke nå

Jeg må holde på

 

Jeg må holde på

Sitte ned og kose meg

Uten dumme tanker

Som å ha dårlig samvittighet

Greier ikke jeg

Jeg må holde på…

 

 

Så alt for lenge siden….

 

Jeg fant denne gården på en kjøretur en gang i fjor høst – den lå der så fredfullt og stille, det var som roen hadde senket seg. Nesten et paradis for en som meg som bare ønsker stillhet, fred og ro. Kjenner pulsen roe seg bare ved å se på bildet. Jeg hadde nesten glemt det til jeg fant det igjen akkurat nå. Dette bildet skal jeg lagre på netthinnen, og ta det frem når jeg kjenner stresset komme i store bølger, da og akkurat da skal jeg se for meg denne fredelige plassen – mitt paradis kanskje?

Det er alt for lenge siden jeg har vært ‘her inne’. Tiden har ikke strukket til, kreftene har blitt brukt andre steder, behovet for pause og ‘mine’ ting har blitt glemt og skjøvet vekk. Alt for mye som har hopet seg opp, alt for mange som har ‘trengt’ meg, og dermed alt for lite tid til ‘meg’. Kjenner det godt nå…

Sånn er det bare, jeg forsøker sjonglere jobb, barn, fritidsaktiviteter, hus, mann, og alt som hører til. Når det nærmer seg slutten av dagen er jeg tom – mer enn tom, jeg er visket ut. Skulle nok hvilt mer, tatt mer hensyn til meg og mine behov. Men jeg er så dårlig på det. Alt for lenge har jeg’et vært nedprioritert og glemt, det er så vanskelig å sette meg’et først.

Bare min egen skyld, ingen som krever eller forlanger – det var før det. Nå er det bare meg selv jeg har å skylde. Vil så gjerne gjøre alt for alle andre, være der, stille opp, være tilgjengelig, gjøre en god jobb, være en god mamma, være en god kone… men følelsen av å ikke være det overskygger det meste. Og det er min skyld…

Jeg kunne fordelt oppgaver, jeg kunne satt meg ned oftere, jeg kunne hørt på kroppen og tatt pauser, lagt meg når jeg kjenner at det er det eneste rette… Hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg klarer det bare når jeg ikke har annet valg, når jeg ikke lenger klarer stå oppreist, når jeg ikke lenger klarer formulere en hel setning uten feil, når hodet eksploderer i smerte og kroppen skriker i alle ledd og muskler – og da mener jeg skriker! For den klager hele tiden den kroppen min, det verker og det smerter over alt – nesetippen kjenner jeg forresten ikke, så den har det nok greit ;-p Men smerter er ikke farlige, smerter er bare vondt. Så om jeg forsøker ignorere dem, late som de ikke er der, m.a.o rett og slett kjøre på og gjøre det jeg føler jeg må… så får det heller gå som det går…

I går hadde jeg planlagt å jobbe effektivt, men slik gikk det ikke. Systemet var nede, jeg fikk ikke gjort noen ting. Dermed var dagen fri til å gjøre andre ting, som å sette sammen en liten kommode, rydde litt eller bare kose meg litt. Fikk jeg gjort noe av dette… Joda kommoden ble til sist satt sammen. Det tok hele dagen – jeg hang ikke sammen, måtte hive inn håndkle og legge meg ned, hodet fungerte ikke, kroppen skrek og verket. Utover kvelden gikk det bedre, og da kom oppgittheten sigende. Hvorfor kunne jeg ikke ha en fin dag, få gjort litt i huset, kost meg med en bok kanskje, være litt effektiv og få unna litt på «to-do» listen min. Dårlig gjort!

Stress meg ikke….

… jeg gjør feil så ofte jeg kan. 

A life spent making mistakes is not only more honorable, but more useful than a life spent doing nothing. ~ George Bernard Shaw

Da er saken grei, jeg gjør det eneste riktige. Jeg gjør feil, hver dag. Meningen er alltid den beste, men det hender ofte jeg snubler underveis. Snubler i ord, snubler i tanker, snubler i stoler og snubler i mine egne bein.

Vi glemmer noe alle sammen. Noen ganger oftere enn andre, noen oftere enn andre. Men vi gjør det før eller senere alle sammen. Vi glemmer noe viktig, noe vi absolutt ikke skulle glemt. Men tror vi egentlig at vi er perfekte noen av oss?

Vi gjør så godt vi kan alle sammen.

Jeg blir så trist og lei…

… når jeg møter masse søppel på min vei.

Jeg gjør nemlig det, blir trist og lei og møter søppel på min vei. Om jeg kjører bil eller går en liten tur, søppel, søppel, søppel overalt! Hvorfor må det være sånn?

Min eldste mente løsningen var en stor bot for forsøpling og flere politipatruljer ute i trafikken, for å ta de som kastet søppel fra bilen. Hun mente også at vi generelt sett har alt for få politifolk på veiene – «ting skjer overalt, og de er jo aldri der».

Jeg tenker at alle burde ta seg selv i nakkeskinnet og passe på seg og sitt. Ta med søppelet ditt hjem eller til nærmeste søppelkasse, så fremt det er plass til mer søppel i den forhåpentligvis tømte søppelkasse. Ta ansvar og rydd opp etter deg.

Søppel vi kaster fra bilen i fart forsvinner ikke. Det blir liggende langs veien, helt til noen andre plukker det opp. Vegvesenet for eksempel. Leste nylig i avisen at de bruker enorme summer på rydding av søppel – midler som vi trenger til veivedlikehold! Det er skammelig!

Og skoleelever går manngard og plukker søppel hvert år før 17. Mai. Tenk om de heller kunne gått i tog og sunget glade 17. Mai sanger og plukket blomster til nærmeste sykehjem/eldresenter i steden. Det hadde vært noe det. ☀️

Jeg har alltid tenkt som så; om du lar alt rundt deg forfalle så har du gitt opp. Selv om alt går i mot deg, helse, privatliv, økonomi, forhold, jobb, ja hele verden er rett og slett noe dritt, så blir det iallefall ikke bedre av at du omgir deg med søppel og shit. Ved å la alt forfalle, hope seg opp og støve ned, forteller du deg selv og andre at du ikke bryr deg. Du bryr det ikke om hvordan det ser ut (hvordan du ser ut) og hvordan du har det rundt deg. Du har gitt opp. Ikke la livet forfalle, ikke la deg selv forfalle. Rydd opp, hold orden, hold det pent og ryddig. Kast søppel der det skal kastes, og rydd opp i rusk og rask.
Når det er sagt, det er stor forskjell på å ikke bry seg og å ikke ha kapasitet og krefter til å gjøre så mye. Og nettopp derfor er det så viktig og ikke lukke øynenen. Bry deg om din lille krok av verden. Gjør det hyggelig der du er – fjern litt støv. Kast litt gammelt nips som du egentlig ikke husker hvorfor du ville spare på engang for lenge siden. Og ta med søppelet ditt hjem neste gang du går tur, kjører bil eller er på tur på fjorden. Vis at du bryr deg om deg, meg og alle andre der ute 👍😊

Rar vinter

Det er ikke greit å sko verken seg selv eller bilen i disse dager. Det er kaldt og det snør den ene dagen, det er mildt og regner den neste, men det jeg liker aller minst er regn på kalde veier – da får vi is og farlig underlag for biler og folk.
I dag var det endel tåke rundt omkring, i det ene øyeblikket strålende sol og vakker skue, i det neste så jeg nesten ingenting. Men oppdraget ble utført – overlevering av en igjenglemt lommebok med diverse sjåførkort 🙂 Både jeg og sjåfør uten lommebok kom oss helskinnet igjennom dagen i dag.
Skremmende er det å se reportasjer på TV over hvor dårlig skodd utenlandske trailersjåfører er. Jeg tilhører den voksende gruppen som er redd når vi møter eller ser utenlandske trailere i trafikken.
I dag ’tillater’ vi potensielle drapsmenn på våre veier – kjøretøy uten utstyr og erfaring for norske vinterveier. Det er fali’ det!
For hver trailer som blir stoppet på grensen er det mange mange andre som slipper igjennom… STOPP alle sier jeg. Vi har ingen å miste og ingen liv å ødelegge.
Været kan vi ikke endre, men vi kan sikre oss som best vi kan ved å ta våre forhåndsregler – være godt nok skodd!

Jeg er – her og nå <3

Jeg er her – nå. Dagen i går er over og den kan jeg ikke gjøre noe med. Dagen i morgen har ikke begynt og den vet jeg ikke hvordan blir. Ingen grunn til å fortvile over gårsdagen og ingen grunn til å grue over dagen som kommer – ingen vet hvordan den blir. Jeg er – her og nå. ❤

Dagen derpå…

Etter en meget hyggelig, sosial og vellykket helg er det ekstra tungt å kjenne at kroppen absolutt ikke makter noen ting. Den vil bare gå i hi.

Jeg priser meg lykkelig for gode venner og for at jeg fikk ta del i bursdagsfeiring og middagsselskap og er kjempefornøyd med at alle fikk deltatt i alt som var planlagt. Så får det heller være at ingenting skjer i dag.

Energien min kommer tilbake, det er jeg sikker på, ikke fullt så sikker på når, men men. Jeg har bestemt meg for å ikke bruke noe av den på anger og fortvilelse over tomt batteri. Jeg vil Bare kose meg over at helgen var vellykket 😀 så får resten bare vente 😉

Riktig god uke til alle der ute – bruk energien fornuftig.

Tenk positive tanker – så godt det lar seg gjøre 🙂

Sinne – ikke sinnet, eller kanskje begge deler ;-)

Jeg kan bli såå sint. Så inderlig sint. Ikke helt ubegrunnet, men så fullstendig ut av proposjon. Sinnet mitt henger ikke sammen med grad av irritasjon eller fortvilelse eller hva det måtte være – jeg blir bare såå sint. Lynende forbanna!

Det er vanskelig å  kontrollere også, ikke at jeg går løs på folk, men jeg fyrer av – eder og galle 😦 Berettiget sinne antagelig, men jeg trenger ikke reagere så ekstremt som det jeg føler at jeg gjør. Det er ikke noe filter – det bare renner ut… Så sint, så sint, så sint.

Det roer seg etterhvert, men da er jeg så sliten, så veldig sliten. Og så fortvilet, har bare lyst til å gråte. Og så er jeg så lei meg etterpå – lei meg for at jeg mister kontrollen til de grader, lei meg for at jeg banner (uff og uff) og lei meg for at jeg tar helt av – klikker. Hvorfor blir jeg så sint? Normalt sett burde jeg vært lettere irritert eller oppgitt men ikke fly forbanna!

Det skal ikke mer til enn en telefonselger…. Har blokkert meg for telefonselgere siden tidenes morgen, men det skjønner ikke de, så de ringer – uansett og nesten til alle døgnets tider. Jeg klager til Forbrukerrådet (eller var det ombudet?) Iallefall, skjema ligger på nett, bare å fylle ut og sende inn. Og det gjør jeg… Jeg har lært meg å blokkere samtaler fra diverse oppringte nr, ja jeg kan gjøre det på min iPhone – glimrende innretning. Så de ringer kun en gang fra samme nr til meg… men jeg blir jo så sinna etter at jeg har lagt på – herrejemmini så sint jeg blir. Skjønner? Greit nok at man kan bli irritert over plagsomme telefonhenvendelser, men å klikke helt er vel unødvendig?

Phu, det var dagens lille – ps! vær glad jeg ikke skrev noe i går – da var jeg sint da, på rutebussen som ikke kom når det skulle – slik at min eldste ble sittende alene på holdeplassen i nesten en time 😦 Jeg hentet selv til slutt slik at hun kom hjem og inn i varmen.

Jeg fikser det, det går fint…

. Jeg er akkurat slik, hjelper gjerne til. Rydder av bordet i selskaper. Hjelper til her og der.

Jammen, jeg kan ta det, la meg gjøre det, det går fint, jeg kan ta det, bare gi det til meg. Resultatet er at jeg føler at jeg alltid gjør alt – for andre. Jeg får dårlig samvittighet dersom jeg f.eks leser avisen og mannen min støvsuger – om jeg ikke rydder eller gjør noe annet ‘viktig’ blir jeg stresset og utilpass dersom andre rydder eller lignende. «Sitt ned og slapp av», «du må ikke gjøre noe hele tiden. Sitt og kos deg litt….. » Men det klarer jeg ikke….. Uansett hvordan formen er… Jeg må ‘hjelpe’ til. Hvorfor det? Hvorfor føler jeg alltid at jeg må bidra?

Kanskje kommer det fra barndommen – frykten for kjeft fordi ting ikke var ryddet, redsel for at noen – mamma – skulle bli sint på meg for ett eller annet. Jeg ryddet, vasket, vasket tøy, la vekk tøy, tørket støv og støvsugde, passet mindre søsken, lagde middag, hentet i barnehage, var barnevakt – ‘mini mor’ egentlig. Og jeg var ikke gamle jenta heller – det var vel slik fra jeg var 10. Ble voksen ganske fort… Og fortsatte å rydde og passe på venninner når vi var på fest i ungdommen, passet på når man etterhvert dro på byen, tok mye ansvar på jobben, overtok alle kjedelige og store jobber som ingen andre ville ta – gi det til meg, jeg fikser det….

I dag begynner jeg å rydde om ting er vanskelig, om jeg er sint eller lei meg så rydder jeg gjerne på kjøkkenet. Må ha det ryddet, alt blir bedre om det ikke er rotete…. Helt vilt!

Og det er sjelden eller aldri rotete her – det sitter mellom ørene det er helt sikkert. Jeg kjenner at jeg blir mer klar over ting etterhvert som jeg leser innlegg og artikler jeg finner her inne. Jeg kan si jeg får bedre kunnskap om meg selv, min væremåte og mitt reaksjonsmønster. Så gjenstår det bare å ta lærdom av det.